Samtalegrupper for sørgende

 

12.07.2013

Før eller senere opplever de fleste å miste noen en står svært nær. Sorgens landskap åpner seg. Det er viktig å snakke om følelser og opplevelser i forbindelse med et dødsfall.

Før eller senere opplever de fleste å miste noen en står svært nær. Sorgens landskap åpner seg. Det er viktig å snakke om følelser og opplevelser i forbindelse med et dødsfall.

 

Familie og venner er avgjørende i en slik situasjon. Men det kan også være behov for kontakt ut over den nære krets.
Samtalegrupper for sørgende kan være et godt tilbud.

 

I Bolsøy prestegjeld har det siden 1997 vært regelmessige samtalegrupper for sørgende. De siste årene har Bolsøy og Molde menighet samarbeidet om dette tilbudet som i dag omfatter hele Molde kommune.

I gruppene har deltakerne delt sine historier og satt ord på følelser sammen med andre som skjønner hvordan de har det. Erfaringene fra gruppene er positive. Du kan lese mer om erfaringer i et intervju med en tidligere deltaker. Se nedenfor.

 

Vi inviterer til oppstart av nye grupper som begynner i januar og september om det er mange nok deltakere.

Gruppen består av 4-6 deltakere og en eller to ledere. Gruppen møtes 7 ganger i et trivelig samtalerom i Bergmo kirke. Gruppen samles fortrinnsvis på kveldstid og samlingene varer ca 2 timer. Vi har en enkel servering på samlingene.

 

De som blir enker/enkemenn eller mister barn/unge får fortløpende invitasjon til å være med i en gruppe. Men andre sørgende som har behov kan også være med. Du er velkommen til å være med selv om det kan ha gått lang tid siden dødsfallet.

 

For nærmere opplysninger kontakt Bolsøy kirkekontor; 71 11 15 90, Molde menighetskontor; 71 11 14 70 eller diakon Rigmor Dahl; 71 11 15 92 som har et hovedansvar for å tilrettelegge dette tilbudet.

 

 

 

Erfaringer fra samtalegruppe.

Det er mange tanker og spørsmål en kan stille seg når en får tilbud om å være med i en samtalegruppe for sørgende. En kan kjenne på behov og lyst til å bli med, men noen har også motforestillinger.

Vi har spurt en som var med i en samtalegruppe tidligere om hennes erfaringer og refleksjoner.

 

Hvorfor ville du være med i en samtalegruppe?
Jeg ønsket å få den hjelp som var mulig i en vanskelig situasjon. Sorgprosess tar tid, og den må vi leve i. Hvis vi går utenom tror jeg det kan bli verre senere. Jeg håpet at en gruppe kunne hjelpe meg til å leve i prosessen og evt også avdekke ting jeg hadde utviklet i feil retning.
Jeg følte behov for å delta i en gruppe. Selv om andre tror en er sterk, er vi alle også svake og sårbare. Det er godt å få gi uttrykk for at det er ikke alt en klarer.

 

Hvordan har utbyttet av gruppen vært?
Det har vært til en god hjelp. Det er flott å kunne snakke med andre som har det på samme måten. Selv om utgangspunktet og situasjonen var forskjellig hadde vi alle en stor sorg. Det var godt å kjenne igjen sine egne tanker og følelser hos andre. Det ble kjente ting. I en slik gruppe trenger en ikke forklare alt så grundig, jeg merker at de andre forstår. Andre mennesker som ikke har opplevd nær sorg kan lett si ”jeg forstår”, men det tror jeg ikke de gjør. I gruppa var det annerledes.
Gjennom kontakt med andre sørgende fikk jeg en bekreftelse på at jeg ikke er så ”rar” likevel – dette er ganske normalt.

Det var også verdifullt at en av lederne som selv har mistet en ektefelle var med i gruppen. Det var flott å møte et ekte menneske som på tross av mange tunge dager nå kunne si at livet også var godt å leve. Hun ble en håpsperson for oss.

 

Trenger man en slik gruppe når en har et godt nettverk av familie og venner rundt seg?
Jeg må si at jeg selv har et stort og godt nettverk og jeg har vært åpen og snakket mye. Men jeg har ikke lyst til å slite dem ut. Og det blir annerledes å snakke med andre som er i samme situasjon. Det kan ikke andre erstatte.

 

Noen vegrer seg for å bli med i en samtalegruppe fordi de er redd for at det skal bli for vondt og rippe opp i sårene – hva tenkte du?
Å ha en sorg er som å ha et stort, åpent sår. Det gjør så  vondt hele tiden, at det kan nesten ikke bli verre.
For en kortere periode rett etter dødsfallet hadde jeg en ”rolig periode”. Da var jeg utslitt og hadde ikke plass til mer vondt og jeg dro ned rullegardina og stengte de vonde følelsene ute. Men de kom snart sterkere igjen.

Jeg var også spent på om andres sorg ville forsterke min egen. Men det skjedde ikke. Jeg har min smerte og de andre har sin. Min smerte ble ikke verre om jeg hørte på de andre.
Vi må våge å være i smerten og situasjonen som er vanskelig. Det lønner seg ikke å flykte. Jo, mer vi er der, jo bedre får vi det etterpå. Jeg tror prosessen kan ta lenger tid for de som ikke er med i grupper.

Sorgprosessen tar tid – mange ting skal bearbeides. En har sagt: ”Tiden jobber for en.” Det er ikke helt sant hvis en ikke selv samtidig arbeider med tingene underveis. En må gå inn i problemene og kjenne smerten, hvis ikke går det ikke framover. En blir ikke smertefri, men det milder etter hvert.

Hva betydde det at kirken stod som arrangør av gruppen, hadde du betenkeligheter?
Jeg hadde blitt med i en slik  gruppe uansett hvem som hadde stått som arrangør. Dette er først og fremst en samtalegruppe hvor det var trygt og åpent. Det var en fri og åpen samtale hvor vi kunne snakke om alle ting som vi var opptatt av, også religiøse og verdispørsmål. Arrangøren utnyttet på ingen måte deltakernes vanskelige livssituasjon.