Tanker i advent. 1. uke


Fire tekster for hver av ukene i advent, skrevet rundt og inspirert av søndagenes tekster.

 

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
 Han har sendt meg for å rope ut

at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri 
og rope ut et nådens år fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham.  Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»  Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

Lukasevangeliet 4. 16-22a

De visste ikke hva de skulle tenke, de som var kommet til synagogen i Nasaret denne sabbaten. Jesus, Josefs sønn reiser seg og leser fra skriftene. Og det blir stille. De stirrer på han, i forventning. Stillheten er med på å bygge opp under øyeblikket. Så sier Jesus. -Det dere har hørt, det har nå skjedd. Hva tenkte de da? De roste han, men for hva? Forstod de det han hadde sagt, at de eldgamle profetordene var blitt oppfylt mens de satt og hørte på. Det Gud hadde lovet, var nå gitt! Vi går inn i adventstiden med en forventning. En forventning om å igjen få være med å feire møtet mellom himmel og jord. Der Gud satte føttene sine på den jorda han en gang skapte mennesket av. Hva hører vi når Guds ord blir lest for oss. Sitter vi med en forventning om at det som blir lest skal åpenbares for oss. Tar vi det med oss og grunner på det i vårt hjerte, som Maria. Teksten 1.søndag i advent setter opp scenen. Den gjør oss klare. Vi kan vente i stillhet, spente, med forventning. Hva har Gud å si. Av og til kan Guds stemme drukne. For hans stemme er ikke den eneste som vil ha vår oppmerksomhet. Stillheten forstyrres, den endrer seg. De som satt i synagogen stirrer på Jesus, de så på legemliggjøringen av Guds ord, profetien i kjøtt og blod. Men hvor stirrer jeg? Hvor kan jeg feste blikket for å la stillheten vare, slik at Guds stemme får tid. Og sakte men sikkert forsvinner roen.  Adventstiden, tiden for å vente, for ankomsten, er blitt tatt over av stemmer som overdøver de stille fottrinnene, som nærmer seg krybben og barnet. Jula er egentlig ikke høylytt. Den hellige families reise er slitsom. Deres ankomst i Betlehem, er ikke fylt av ro, men av slit og støv, av bekymring. Han kommer, himmel og jord skjelver. Fanger skal få frihet, blinde skal se, undertrykte bli fri. Det er store ord, og det er ord, som er sagt om frelseren og ord som han gir videre til oss. Og advent blir avløst av jul, jul går videre til påska, og oppstandelsen. Der er det vi som får overlatt oppdraget. Fortsett! Gå videre, gjøre mer, gjør som dere så Jesus gjorde. De ventet spent, og visste ikke at fra nå av ville ingenting bli som det hadde vært. Gud var kommet nær.

Nådige Gud,
du kommer oss i møte med frelse.
Vi ber deg:
Gi oss et nådens år
der knuste hjerter blir hele,
undertrykte blir satt fri
og vi kan lovsynge din Sønn Jesus Kristus,
vår Herre, som med deg og Den hellige ånd
lever og råder,
én sann Gud fra evighet til evighet.

Amen.

(Bønn, 1.søndag i advent, fra kirkemøtet 2014)

Tilbake