Tekstbidrag til Regnbuemessen


Tekstbidrag til Regnbuemessen


To tekster ble laget til Regnbuemessen; av en ungdom og en forfatter. 

 

Regnbuen – Prolog
Av Kristine Groven.

 

En dråpe rødt

En dråpe oransje

En dråpe gult

En dråpe grønt

En dråpe blått

En dråpe lilla

Lander alle i et glass

De har alle en oppgave å gjøre

Den røde skal gi deg liv og kjærlighet

Slik kan du bli elsket og elske andre

Den oransje skal gi deg energi og optimisme

Slik at du selv på mørke dager kan ta glede i livet

Den gule skal gi deg håp og lys

Slik at du kan finne hjem igjen

Når du har gått deg bort på ukjente veier

Den grønne skal gi deg fruktbarhet

Og en dose sjalusi

Slik at du kan dyrke andre og deg selv

Og ikke ta de du møter forgitt

Den blå er et ønske:

Du skal finne stabile og trofaste venner

Som hjelper deg seile gjennom livet

Til du finner indre ro.

Den lilla skal gi deg evnen

Til å finne kunnskap og visdom

som skal hjelpe deg videre.

Alle er vi gitt disse seks dråpene av regnbuen

Ikke bare fordi vi skal klare oss.

Men forstå og elske hverandre

For vi kom alle fra det samme

En dråpe lilla

En dråpe blått

En dråpe grønt

En dråpe gult

En dråpe oransje

En dråpe rødt

 

 

Ny høysang
Av Endre Ruset

 

Kjærligheten står i flammer. De elskende står på havbunnen. De elskende holder pusten. Kjærligheten flyr på bølgene. Kjærligheten står i flammer. To elskende på havbunnen. To elskende holder pusten, brennende. Kjærligheten på bølgene. Det var de elskende som holdt fyr i lykta, da de ble etterlatt på månen. Det var de som stod igjen i natta, da de andre slukket stjernene. De følte seg fram. over kroppen. Den vesle godnattlampa. To forelska fjes på månen. To ensomme skygger i mørket. Noen skjøt hver stjerne ned fra stjernehimmelen. De lyste i taket på et barnerom. De som elsket sa: Det brenner! Da ble de satt fyr på. Sa de at ilden tilhørte dem, ble de gjort til aske, blåst bort med et skuldertrekk. De som elsket stod alene i ørkenen. Rørte de ved ordet kjærlighet, ble det til saltvann i krukkene. Krukkene hadde pigger. Ordet kjærlighet var en kraft som druknet og tok fyr. Havet kokte. Lyset brant under de elskende sine føtter. De gikk så lenge det brant. Hestehover hang over dem, svarte. Ingen sang høysanger om dem, sanger som sa at tennene deres er nyvaskede sauer, at øynene er duer, at leppene deres er skarlagensbånd. Ingen kor som sang at kroppene deres stiger opp av ørkenen som røkelse og krydder og angende myrra. De nynnet til hverandre. I hverandre. Og for hvert ord de holdt tilbake, fyltes lungene med vann. Og ordene: Jeg elsker deg vokste fra lungene. Og nynningen gikk fra kropp til kropp. Og nynningen var en ordløs sang som sa: Jeg elsker deg.

 

 

Tilbake