To tekster ble laget til Regnbuemessen; av en ungdom og en forfatter.
Regnbuen – Prolog
Av Kristine Groven.
En dråpe rødt
En dråpe oransje
En dråpe gult
En dråpe grønt
En dråpe blått
En dråpe lilla
Lander alle i et glass
De har alle en oppgave å gjøre
Den røde skal gi deg liv og kjærlighet
Slik kan du bli elsket og elske andre
Den oransje skal gi deg energi og optimisme
Slik at du selv på mørke dager kan ta glede i livet
Den gule skal gi deg håp og lys
Slik at du kan finne hjem igjen
Når du har gått deg bort på ukjente veier
Den grønne skal gi deg fruktbarhet
Og en dose sjalusi
Slik at du kan dyrke andre og deg selv
Og ikke ta de du møter forgitt
Den blå er et ønske:
Du skal finne stabile og trofaste venner
Som hjelper deg seile gjennom livet
Til du finner indre ro.
Den lilla skal gi deg evnen
Til å finne kunnskap og visdom
som skal hjelpe deg videre.
Alle er vi gitt disse seks dråpene av regnbuen
Ikke bare fordi vi skal klare oss.
Men forstå og elske hverandre
For vi kom alle fra det samme
En dråpe lilla
En dråpe blått
En dråpe grønt
En dråpe gult
En dråpe oransje
En dråpe rødt
Ny høysang
Av Endre Ruset
Kjærligheten står i flammer. De elskende står på havbunnen. De elskende holder pusten. Kjærligheten flyr på bølgene. Kjærligheten står i flammer. To elskende på havbunnen. To elskende holder pusten, brennende. Kjærligheten på bølgene. Det var de elskende som holdt fyr i lykta, da de ble etterlatt på månen. Det var de som stod igjen i natta, da de andre slukket stjernene. De følte seg fram. over kroppen. Den vesle godnattlampa. To forelska fjes på månen. To ensomme skygger i mørket. Noen skjøt hver stjerne ned fra stjernehimmelen. De lyste i taket på et barnerom. De som elsket sa: Det brenner! Da ble de satt fyr på. Sa de at ilden tilhørte dem, ble de gjort til aske, blåst bort med et skuldertrekk. De som elsket stod alene i ørkenen. Rørte de ved ordet kjærlighet, ble det til saltvann i krukkene. Krukkene hadde pigger. Ordet kjærlighet var en kraft som druknet og tok fyr. Havet kokte. Lyset brant under de elskende sine føtter. De gikk så lenge det brant. Hestehover hang over dem, svarte. Ingen sang høysanger om dem, sanger som sa at tennene deres er nyvaskede sauer, at øynene er duer, at leppene deres er skarlagensbånd. Ingen kor som sang at kroppene deres stiger opp av ørkenen som røkelse og krydder og angende myrra. De nynnet til hverandre. I hverandre. Og for hvert ord de holdt tilbake, fyltes lungene med vann. Og ordene: Jeg elsker deg vokste fra lungene. Og nynningen gikk fra kropp til kropp. Og nynningen var en ordløs sang som sa: Jeg elsker deg.